"Johannes, har du fått en tann?!?"

Dette var setningen som fikk mamma (altså meg) til å våkne i rekordfart i dag tidlig. Fra koma til lys våken på tre sekunder! MEN det var nok falsk alarm i dag også. Tennene har vært på gang lenge, og jeg syns jeg kjenner endel kanter på gommene, men ingen er ennå kommet helt opp så vi lever i spenning. Det haster på ingen måte (tenker med grøss og gru på hvordan ammingen skal bli), men vi venter nå likevel;) Og vente var nettopp det jeg/vi gjorde for et halvt år siden også..

Tenk; I morra er lille gutten min allerede et halvt år! Det er for meg helt uvirkelig! Samtidig som han er så selvfølgelig som om han alltid skulle ha vært her føles det som i går at han ble født. For et halvt år siden sov jeg ikke hele natta pga rier, men tanken på den lille jeg snart skulle møte gjorde det på en måte utholdelig. Og her sitter jeg altså, et halvt år senere, med en gutt som begynner å bli stor. Han babler og ruller og leker, og i dag måtte jeg klippe håret hans for første gang. Babydunene er historie!

Nok en gang må jeg bare si at det er et utrolig privilegie å være mamma. Å følge sønnen min i alt han foretar seg er det mest meningsfulle jeg noengang har vært med på, og jeg er evig takknemlig.

Min lille hjerteknuser