Jeg glad i deg mamma..

sa lillegutten min for aller første gang da han la seg nå i kveld! Og sammen med budskapet fulgte verdens beste kos. Heldigvis varte den noen sekunder så han slapp å se mammas ansikt og tårene som fulgte! Han skulle bare visst hvor gjensidig følelsen er!

I kveld er det er to år siden jeg var våken hele natta med vonde rier og forventninger til langt opp over ørene. 24 februar 2009 - for to år siden i morgen - kom Johannes til verden. En livsforandrende dag for meg! På en måte føles det som i går, mens det på en annen måte er en evighet siden. Vi har hatt mye fint, men også tunge dager i disse årene, men jeg er jeg så evig takknemlig for hver eneste dag med sønnen min!

Da jeg gikk gravid og helt i begynnelsen av spedbarnstiden bekymret jeg meg utrolig mye. De timene han sov våket jeg innimellom for å sjekke at han pustet og jeg fikk utrolig dårlig samvittighet hvis jeg "overlot" han til noen andre for å for eksempel gå på do i fred. Nå rekker jeg heldigvis ikke tenke på alle farer lenger. Jeg leverer han i barnehagen og synes det er ganske deilig og tillater meg å være sliten og lei fordi han krever meg så til de grader uten dårlig samvittighet. Romantikken er på mange måter over (om man kan bruke et slikt bilde) og hverdagen er godt igang.

Heldigvis finnes det fortsatt øyeblikk som det i kveld. Øyeblikk der jeg nesten mister pusten av kjærlighet overfor dette lille mennesket. Hvor jeg føler meg så ufattelig heldig for at jeg får ha han her hos meg. For at han er frisk. For at han er glad. For at alt - tross mine bekymringer - har gått så bra som det har. Ikke alle er like heldige, dessverre. Noen mister et barn. Andre har syke barn eller lever med andre store bekymringer vedrørende barna sine på heltid. Kan jeg virkelig være så heldig som jeg har vært med Johannes flere ganger? Da jeg ble mammaen hans vant jeg den største gevinsten i livet og jeg tar det overhodet ikke for gitt!

I morra skal jeg stå opp med gullet når han måtte ønske og spise sjokoladekake til frokost! Nyte min fantatiske sønn til det fulle med hans oppfinnsomhet og sprell og alt han har å vise og fortelle meg! Så får oppvasken heller stå og eksamenslesing være en bonus om muligheten skulle melde seg. Det spiller likevel liten rolle i den store sammenhengen.